Morfar er ofte med i det jeg skriver. Jeg vet hvorfor. Jeg var glad i ham, han betydde mye for meg i oppveksten. Jeg feiret ham med glede på søndag selv om han har vært død i over tretti år.
Morfar var modig. Han kjempet for landet sitt, for et fritt Norge, under 2. verdenskrig. Han måtte sitte på Grini, han ble slått og plaget, men røpet seg aldri. Han måtte leve resten av livet med et knust kravebein. Det gjorde ham sammensunket. Men var han det? Åh, nei. Han var rakrygget og stolt, og han var raus og generøs. Han var lærer, og hadde ofte elever med skrive- og lesevansker. Han brukte sommerferiene på å undervise dem. Han ville at de skulle møte trygge på skolen. Spare dem for mobbing og trakassering. Dessverre var det mye av det før, som nå. Jeg var mye sammen med morfar i sommerferiene, alltid mens han underviste, sånn lærte jeg å lese og skrive tidlig.
En sommer hadde morfar en elev – en jente med dysleksi. I tillegg hadde hun rødt hår og fregner og hun slet på skolen. Morfar lærte henne å skrive ved å oppdage hva hun likte. Jenta var glad i hester, hun kunne hester. Fortell om det, rådet han. Du er jo en ekspert, fortell alt du kan, og legg på med litt fantasi. Jenta begynte nølende å skrive, hopp bukk over skrivefeil, sa morfar. Det tar vi siden. Jenta merket at hun likte å bruke fantasien, likte å skrive. Hun fikk selvtillit, hun kunne fortelle, hun hadde historiene i seg. Så lærte vi litt regler. Hvordan disse bokstavene hang sammen. Det gjorde vi med lek og sang. Vi satte toner på reglene, morfar var god i musikk. Jenta gikk tilbake til skolen etter sommerferien, stolt og glad. Hun hadde knekket koden, hun mestret skrivekunsten! Jeg lyttet, lærte, det var kanskje da forfatterspiren ble sådd i meg. Siden har den vokst. Jeg bestemte meg for å skrive om det annerledes barnet. Fortelle hvor verdifullt det er. Jeg ville også skrive om mobbing, jeg vil mobbing til livs!
I høst var jeg på turne i Gudbrandsdalen - morfars dal hvor hans lærergjerning fant sted. Gjett om jeg snakket med ham på turen. Som alltid møtte jeg barn som er annerledes. Jeg merket meg at flere hadde problemer. Jeg merket meg også en lærer - Ane, het hun. Jeg registrerte at hun brukte ekstra mye tid på barna, lærte dem mestring ved sang og musikk. Hun strålte, hun ga, og hun fikk. Jeg fikk være med på undervisningen hennes, resten av dagen, det var så fint å være der.
Hørte du morfar, sa jeg i bilen. Det er mange som deg der ute.
Morfar blir nok med i den neste romanen min, jeg gleder meg til å skrive den.