Morsom og spennende sier Wilma!
Lettlestbøker ligger mitt hjerte nært. Jeg liker genren, jeg liker å skrive dem, jeg liker å tenke at bøkene er tilgjengelig for barn som vil lese helt alene. Det finnes ingenting bedre enn anmeldelser som dette sakset fra Vetlanda bibliotek, Sverige:
Max i Djurparken: «Den var bra. Rolig och spännande». Wilma, 8 år
Men den som tror at lettlest er lettskrevet, tar feil. En lettlestbok er en roman - i miniformat. Den krever et troverdig persongalleri, en fengende start, en historie med driv og spenning - og en uventet slutt. En roman som bare får være på tjuefire sider med maks fem setninger på hver side, og hvor hver setning ikke kan inneholde mer enn fem ord, byr på mange utfordringer. Setningene må dessuten være enkle og presise – alltid med tanke på lesergruppen. Alle reglene sørger i alle fall for at jeg (som er litt skeptisk til regler) har utallig forsøk bak meg med å skrive, stryke, skrive, stryke. Jeg aner ikke hvor mange lettleste «Helt Max-bøker» jeg har skrevet og forlaget – eller jeg før jeg i det hele tatt viste det frem – har refusert. Helt Max i Dollyparken foregår i Danmark. Max forelsker seg i Molly, og dyrepasseren i Dolly, som driver Dollyparken. Så er det Sully som er verdens vakreste jentesjiraff. Det ble i overkant mye hjertesorg og andre forviklinger. (Jeg snek inn Dollyparken i Helt Max fallskjermsjiraff ). Helt Max Ski-raff satte seg bom fast i en snøfonn, og Helt Max mamma fikk aldri helt dreisen på kalveoppdragelsen. I Helt Max uflaks går Max og sjiraffen på en regnbue, det er fuglen Føniks som fløy dem dit og det ble veldig langt unna Max-universet ...
Sjiraffen har fallskjermflaks.
Hvorfor gjør jeg dette, da, når jeg bruker nesten like lang tid på en lettlestbok som på en tradisjonell roman? Jeg elsker å skrive og jeg liker utfordringer. Hvert år presser jeg meg selv blant annet til å hoppe fra fem-meteren. Eller å stupe med hodet først. Det er en stor tilfredsstillelse å skape en roman i Haiku-format. Dessuten, å få et «nei», er da bare et litt skeptisk «ja». Og så har jeg blitt glad i Max, sjiraffen og de andre i dyreparken. Det er hyggelig å være sammen med dem i fantasien, og jeg morer meg over alt det pussige de finner på. Dessuten, fantasien blir aldri refusert, den finner bare nye veier i full galopp. Målet er jo alltid å få til en bok som barna vil like å lese og å skape leselyst. Nå er et nytt Helt Max-manus sendt redaktøren. Det er sykt spennende – med monstre og et helt nytt dyr. Max, sjiraffen og jeg krysser fingre og tær.
Tegning fra Ylva