Jeg elsker nyttårsforsetter. Og så elsker jeg lister. Det er en strålende god kombinasjon. I år startet jeg friskt med å liste opp alt det sunne jeg vil spise hver dag og resten av livet slik at jeg også kan fortsette å spise det usunne. I evig tid. Ved å få inn en daglig dose vitaminer kan jeg bli en supersunn og vitaminstruttende sjokoladespiser. I fjor var nemlig nyttårsforsettet at jeg skulle slutte med sjokolade i sju uker. Hvis det ikke gikk, skulle jeg gi noen kroner til kreftforeningen. Greide jeg det, skulle også penger gis til den samme foreningen. Uansett utfall ville kreftforeningen få noen kroner og det var jo hele poenget, ikke sant? (Tenkte jeg da jeg spiste en Toppris i uke seks).
De sunne grepene skal være enkle, tenker jeg, det må ikke bli noe stress ut av det. Alt som smaker av stress får meg vekk fra målet. Nyttårsforsettet for 2014 funker ennå; Begynne med leppestift – i alle fall hver gang jeg tar t-banen til byen.
Lista for daglige sunne saker 2016 blir slik:
En slurk tran, en gulrot, en banan, saften av en halv sitron, to feddhvitløk, en halv chili og tre centimeter med ingefær spredd utover dagen fordi alt-i-ett måltid blir en veldig rar rett.
Etter to uker med hvitløk, chili og ingefær på maten uansett hva, blir jeg enig med meg selv at tre ganger i uka er også bra og reviderer lista. En sunn uke til passerer, og jeg innser at ulempen med bananer er at de ofte råtner på likt. Revidert matliste blir gulrot, tran og sitron.
Fire uker ut i det nye året våkner jeg med elveblest. Årsak: Overdrevent inntak av sitroner, jeg er ikke bare full av sitroner, jeg ser ut som en også, ansiktet er hovent og fullt av nupper. Jeg studerer humpene og bulkene, takket være kilovis av gulrøtter har de et gyllent skjær. Mitt nye utseende forsinker meg og jeg innser at jeg får litt problemer med å rekke t-banen og avtalen jeg har i byen, men det er slutt på å svikte sine forsetter, jeg smører på meg leppestift, og løper inn på kjøkkenet og tar en støyt av tranflaska, jeg må storme for å rekke banen. Jeg kaster meg inn på vogna, formen er bokstavelig talt oppadgående for skrittmåleren, fitbiten, har gitt meg så god kondis at jeg rakk det, og jeg gliser selv om jeg hilser på tranen hele turen. Når jeg møter min kjære får han et trankyss, han sier jeg dufter av gresk sommer, og jeg tenker at jeg skal revidere matlista enda en gang. Jeg skal legge til fetaost. Og saftige, røde tomater.