Stjerner og planeter funkler i mørket
Nattens dronning farer over melkeveien
Månen er neste stopp
Hun slipper virvler av hvite slør
for å hente opp vårsprunge drømmer
Når mørket er kvelende
Når redselen henger seg fast
i spindelvevet mellom brukne greiner
Da sier du at
de beste årene er her
og vi skal leve
og veve nysådd sødme
inn i nettet av hverdager.
Jeg har vært syk noen dager, influensa versjon lett.
Forfatter som jeg er, er jeg avhengig av hodet mitt, fantasien min, evnen til å overdrive og talentet for dramatikk. Det siste har jeg i monn. På de få dagene mens jeg lå rett ut, var jeg latterlig sutrete.
I dag våknet jeg til sol ute og sol i sinnet og fant med stor glede ut at manuset ikke hadde gått sitt vei; det ventet på meg, det. Ingen hadde tullet det til, ingen av feberfantasiene stemte.
Jeg tenkte mens jeg var syk at jeg hyller alle som er kronisk syke, som hver dag står opp med energinivå på null og kjenner smerter overalt, som brått overmannes av sorg og må gråte fordi dagen vil bli tung og som tenker at drømmene er store, men evnen til å gjennomføre er vekk.
Jeg visste at det ville gå over. Det vet vel alle kroniske syke at det neppe gjør.
Jeg har ikke noe valg,
jeg må være her,
i live
Jeg er min egen næring, min egen mat og drikke.
Det er ikke liv uten det.
Du er for nær
- selv om det er jeg som knyter navlestrengen
Jeg klarer ikke å kutte
klarer ikke å slippe taket
Dette livet
Denne døden
Lyset som brenner i begge ender
Hvor er mitt tak, har jeg tenkt
Jeg skulle ønske at det er himmelhøyt,
men det er taket i en trang undervannsbåt,
på bunnen av et hav
på bunnen inni meg
