Å være god

Av og til synes jeg ikke at jeg kan noe. Hva er egentlig jeg god til, spør jeg de rundt meg. Jeg har lyst til å være god på noe.

God til å mase, får jeg høre.  

God til å minne på ting, retter jeg. Det er bare lov å si gode ting.

God på å gruble, blir det sagt.

Det er sant, jeg grubler mye på hvorfor så mange vil være gode.

Verdensmestergode.

Mesterskap hvor alle vinner?

Så god vil ikke jeg være, egentlig holder det i mengder å være god nok.

God nok til å jobbe så best jeg kan, rydde til det ser greit ut, mestre livet.

Jeg snakker om det å være god nok når jeg er ute på skolebesøk. Vi må ikke være best. Hvorfor skal vi det? Hvis alle skal være best, hvem skal være nest best da?

Det er et mesterskap hvor alle er vinnere. Paralympics. Jeg liker å se på Paralympics, jeg blir imponert av å se ekte idrettsglede, styrke, innsats og mot. Ekte idrettsstjerner.

Jeg vet faktisk to ting jeg er god på. Jeg er god til å flagge. Og så husker jeg bursdager. Særlig til de kongelig. Unyttig kunnskap, men praktisk når vi spiller Besserwisser.

Jeg ble god på det da jeg var barn. Hjemme hos oss likte vi å flagge. Og kongelige bursdager er offentlig flaggdager. Da jeg flyttet, kunne moren min ringe 2. juli for å si:

 -I dag har kong Olav bursdag. Hurra!

Jeg flagget sikkert for kong Olav. Jeg liker jo å flagge.

Det første jeg monterte da jeg flyttet inn i blokka mi, var et flaggstangfeste. Og så flagger jeg i vei. Alltid en grunn til å heise flagget. Jeg flagger den 21. februar; Kong Haralds dag. Noen i blokka lurer hvorfor jeg også flagger den 20. februar. Enkelt. Den dagen har jeg bursdag. Jeg er faktisk verdensmestergod til å huske på min egen dag. I dag skal jeg forresten flagge for alle idrettsheltene på Paralympics. Tre ganger tre hurra for dem!

Mitt liv som sunn - del 4

Hvilket dyr var du?

Jeg var ti år og syntes jeg var ute av denne verden. Jeg var altfor høy, altfor tynn og altfor nærsynt med mine 175 cm, 45 kg og minus 7,5. Brilleinnfatningen var lyseblå og større enn Sherlock Holmes sitt forstørrelsesglass. Jeg fant ut at en rett pannelugg ville hjelpe. Det er ikke så lett å klippe seg med kjøkkensaks, det ble skeivt. Og med hår som krøllet seg i tuppene, ble resultatet hoppbakkesveis.

De andre jentene gikk i rosa, var nette med skostørrelse 33. De så utmerket og hadde draget på gutta. Jeg krummet nakken, gikk med svikt i knærne og holdt meg fast i vindfulle kast, for flaggstanghøye personer kan lett knekke. Særlig av ordene til ham som bodde to etasjer over i blokka mi. Han hadde smilehull og blå -og rødstripet genser med hvit krave, jeg kunne livet hans utenat. Han kunne slengbemerkninger, og særlig populært var «din nerd».

Det var på en ferietur i Danmark at jeg oppdaget dem. Sjiraffene. De flokket seg rundt bilen vår, en stakk hodet inn i vinduet og jeg så inn i verdens skjønneste, brune øyne. Jeg så noe annet også; at flaggstanghøye vesener kunne være grasiøse på en nydelig, klønet måte; ulenkelig og tynt var faktisk vakkert.

Jeg fikk dilla på dem. Innvendig var jeg en elegant sjiraff hvis kommentarer som brilleslange og telegrafstolpe kom meg for øret. Snublet jeg i de langbeindigre skoene mine fordi synet sviktet, lo jeg slik sjiraffer ler, høyt og lydløst. Nerden i meg har fortsatt sjiraffdilla. Det er sjiraffhåndklær og sjiraffputer. Sjiraffkopper og sjiraffsåpe. På skolebesøk er gjerne veska full, det er ringer på hendene og smykker rundt halsen som dessverre gir kløe på grunn av nikkelallergi. Som om det betyr noe når jeg kan begeistre og glede lytterne med noe så enkelt som ga barndommens famlende dager oppturer. Barn forstår. Barn sitter med tindrende øyne. Og det er kanskje en eller to som kjenner seg igjen. Som også trenger å finne noen som likner, som skaper seg indre bilder.

Jeg får sjirafftegninger fra barna. Og elsker hver eneste en. Noen av tegningene viser andre dyr. En tøff løve som brøler over urettferdighet. En kanin som spretter unna sårende setninger.

Hvilket dyr var du?

Husker du meg?

Jeg treffer mange barn når jeg er på skolebesøk. Det er leende jenter som løper meg i møte, fire i flokken, og de vil ha klemmer og autografer og får meg til å tro at jeg er spesiell. Like etter finner jeg en av autografene liggende på bakken. Jentene har oppdaget fire russ og hyler russekort!

De beskjedne kommer opp til meg, lenge etter at de andre har gått, en jente forteller hviskende at hun også har lyst til å bli forfatter og dyrlege og at til helgen skal hun være barnevakt for farens nye baby.

Og så er det gutten med de fiolblå øynene.  Han står nede ved porten da jeg parkerer. Etter å ha stresset for å finne frem, legger jeg først ikke merke til ham. Han går liksom i ett med terrenget. Skuldrene henger som grana med børen av våt snø. Treningsjakken er åpen og for tynn, for stor, jeg tenker: At du ikke fryser.

-Er du forfatteren, sier han plutselig, og jeg skvetter, i tankene er jeg i gang med å koble til pc-en, stille ut bøker, finne frem det rolige smilet som forteller at alt er under kontroll.

-Ja, svarer jeg.

- Du skal til klassen vår i morgen, forteller han opprømt. - Jeg ville bare hilse på deg nå. Si deg hva jeg heter. Så husker du meg kanskje i morgen. Han tilbyr seg å bære posen min.

I pausen mellom øktene, kommer han tilbake. Om jeg har det bra? Har det gått greit? Han kan vise meg lærerværelset, hvis jeg vil hvile meg? Jeg takker ja, og glemmer paraplyen, det er sludd, og de blir kalde og lange, de tre hundre meterne. Jeg spør om han vil bli med inn, han sier det er ikke lov. Jeg får kaffe og varmen tilbake, da det ringer setter jeg på sprang over skolegården. Jeg løper nesten på ham, han har ventet utenfor.

- Du er jo klissvåt, utbryter jeg. Han trekker på skuldrene.

- Det tørker, sier han. Og så blir jeg fulgt bort. Jeg roser ham, sier han er en gentleman. Buksen hans har fått flere flekker, håret, fuktig nå, er litt for langt, det glir ned i øynene, han stryker det ikke vekk.

Han står i porten dagen etter, også. Samme jakke, samme bukse, skoene med for lange lisser.

- Hei, sier jeg og husker navnet. Han lyser opp. Stolt blir jeg geleidet til hans klasserom. Jeg har sett frem til å trekke ham inn i det jeg forteller, la ham få snakke, men han glir vekk i timen, deltar ikke, er fjern. I pausen forteller han om en onkel som er syk og ligger på sykehuset. Han skal kanskje arve katten hans. Hvis onkelen dør.

- Åh, svarer jeg uviss om jeg skal mene at det er gode eller dårlige nyheter.

Tredje dagen jeg er på skolen, er vi som gamle venner. Jeg blir hentet, fulgt, passet på. Jeg spør hva han skal i helgen. Han drar i frynsene på treningsjakken, sier han kanskje skal besøke onkelen.

- Og katten, sier jeg. - Du skal kanskje hjem dit og mate den? Jeg får ikke noe svar.

Jeg tar ikke kontakt med barna jeg møter, selv om jeg får mobilnumrene på avrevne ark og postit-lapper. Men jeg glemmer ikke. Glemmer ikke fiolblå øyne med voksent alvor.

Husker du meg?

En privat melding på instragram.

Om jeg husker!

- Går det bra, spurte jeg. - Hva driver du med om dagen?

Det er som om svarene hans er lette, nye joggesko og en vårpusset sykkel. - Akkurat nå er jeg med venner. Jeg har det bra. Kan du ikke skrive om meg i en av bøkene dine? 

Mitt liv som sunn – del 3

Gråtekoner og en gledekone

Jeg er langt over snittet lettrørt. Dumt nok har jeg alltid sett på det som en belastning. Huff, der fikk jeg visst et rusk i øyet, kan jeg si ut i lufta i en butikk-kø mens jeg blunker og blunker. Skylden har kanskje et middelaldrende par foran meg som holder hender og ser forelsket ut, de har handlet inn ingredienser som vitner om at noe skal feires i kveld. Eller er det ungdommen jeg ekspederes av i kassen - fordi han smiler og sier «ha en fin dag» og mener det – etter at han - fordi han er under opplæring og tydelig skjemmes over at han slår inn feil beløp er sjarmerende lettet over at jeg sier det går bra. - Lykke til med ny jobb, legger jeg til og liksom nyser vekk tårer. Like etter passerer jeg en eldre dame som er ustø bak en rullator, frisyren er litt pussig og flat i bakhodet trolig fordi hun bor alene og ingen tilbyr seg å gre håret hennes, børste det pent i varm omsorg.  Tanken får frem nye tårer for pågangsmotet hennes, hun går ut på tur selv om veiene er glatte og holkete. - Det var da voldsomt, sier jeg, og er glad jeg har på en strikkejakke, jakke med myke ermer fungerer perfekt som tørkepapir. Vannfast maskara, skriver jeg meg bak øret, kjøp det. Og putt et par solbriller i handlekurven, også. Himmel og hav, for en gråtekone du er!

Gråtekoner er fremdeles en profesjon, leser jeg på Wikipedia. Kjært barn har mange navn, stillingen kan også kalles for hylekone, klagekone eller sørgekone. Kvinnene får betaling for å gråte og klage over en avdød og å uttrykke sorg i forbindelse med en begravelse. Hun gråter for andre så de skal slippe selv eller fordi de ikke har tid. Jeg finner ikke fakta om hun som gråter fordi hun berøres. Jeg bestemmer meg for at hun heller burde hete gledekone!

Om kvelden er vi benket foran fjernsynet og Idol. Flott ungdom møter oss, både musikalitet og litt klovneri, brått spisser jeg ørene og tårer begynner å renne, for stemmen, jenta og det hun formidler går rett hjem. Hun får bukt med angsten når hun synger, forteller hun i intervjuet, smerten slipper, og i sangen er hun fri og glad. Jeg skynder meg å ta en god slurk Farris for liksom å demonstrere at det jeg reagerer på er kullsyren. Noe så tullete å skulle skjule dette, tenker jeg, du røres jo av gleden hennes og at hun er så ærlig! Å gråte av glede er da ikke flaut, men bra!

«Gråt mer, så pisser du mindre», sa noen en gang. Jeg skal gå for «Gråt mer, enda mer glede». Og så skal jeg ikke glemme å drikke godt med Farris. Jeg håper Farris inneholder like mye salter som tårer. Det passer i så fall bra fordi da erstatter jeg saltet.